Stille Skov

1. Høyr meg, alle hellige ætter, Heimdalls sønner, høye og lave; du vil, Valfader, at jeg vel skal fortelle oldtidens minner jeg husker. 2. Jeg husker jotner, født i urtiden, de som fordum fostret meg opp; ni verdener husker jeg, ni grener i treet, den gjeve mjøden under mulden. 3. Var det tidens morgen da Yme levde? Var ikke sand, ikke sjø, ei svalende bølger; jord fantes ikke ei oppe himmel, gap var det bare, og gress ingen steder. 4. Før Burs sønner hevet opp landet, de som Midgards mektige skapte; sol skinte sønnen over steinhallene, da ble det grønne gress på jorden. 5. Sol kom fra sør til steinhallene, venn til månen, med høyre hånd; sol visste ikke hvor hun sin hall hadde, stjerner visste ikke hvor de sin stad hadde. 6. Da gikk alle regnmektige guder til talestolene, de hellige guder, og rådslo om det hvem skulle av dverger skape en slekt fra Brimes blod. 7. Der var Motsogne den meste av alle dverger, og etter Durin den andre; de i mannslignelse mange de gjorde, dverger i jorden, som Durin sa. 8. Ny og Nyrad, Nordri og Sudri, Austri og Vestri, Althjof, Dvalin, Nar og Nain, Niping, Dain, Biv og Bav, Bom og Bur. 9. Vegg og Gandalv, Vindalv, Thorin, Tre, Tror, Vitr, Lit, Nyr og Nyrad — nå har jeg dverger talt til Regins lag som opprinnelig gikk fra jorden hjem. 10. Til slutt kom skaperne mektige til råds de sterke guder, hvem av gudene skulle bygge over folket en bro, farge den med rødt fra gnistenes flammer. 11. Brennande brant Bifrost den gode, den hellige bro som høye guder ferdes over hver dag, den hellige å bruser nedenfor, den kan ikke bære den som bryter eder. 12. I urtiden var det da Yme bygde, ei var det sand, ei sjø, ei kjølige bølger; jord fantes ikke ei oven himmel, gap var det bare, og vekster ingen steder. 13. Før jord ble skapt var Niflhel, og i den bodde Naglfar den store; men av den kommer når verdens ende er ulven som eter alt hva som finnes. 14. En ask vet jeg, heter Yggdrasil, det høye tre, overdryppet av hvitt myrdugg; derfra kommer dugg som faller i daler, den står grønn over Urds brønn. 15. Derfra kommer møyer, mange, med visdom, tre fra det vatnet som under treet står; Ur heter en, Verdande den andre — de skåret på skiver — Skuld den tredje. 16. Lov ga de, liv ga de menneskenes sønner, skjebner å velge, lykke og ulykke. 17. Åser møttes på Idavollen, de som hof og horg høye bygde, essene slo, smidde de redskaper, tang de tok og hammer de lagde. 18. De lekte i tunet, lystige var de, inntil tre møyer kom fra Jotunheim, mektige og sterke, jotunmøyer. 19. Da gikk alle regnmektige guder til domsstolene, de hellige guder, og rådslo om det om dvergene skulle ha samme rett som gudene selv. 20. Midgards vokter ble da til verden, Ormen den store i havet dype; der ligger han rundt alle land og riker, og blåser gift over folk og fe. 21. Ute satt Alfader da den gamle kom, den lysende gud, og inn i øyet så han; «Hva vil du meg, åser?» — «Hva vil du, Valfader?» — «Jeg vet, Odin, hvor øyet ditt er.» 22. Jeg vet at Odin ga sitt øye i Mimes brønn som pant for visdom; drikker Mjod hver morgen av Valfaders pant — forstår dere det ennå, eller hva mer? 23. Ring fikk hun av Odin, spyd fikk hun av Njord, armer av gull, men visdom av Odin; seerhun vet alt, ser alt som skjer, både det som var og det som kommer. 24. Hun så komme fra mørke nord den siste striden, Ragnarok den store; ulven sluker solen, ormen stiger opp, ørnen skriker høyt, nesjen sprekker opp. 25. Skipet Naglfar kommer fra øst, det fører jotner over havets bølger; Loke står ved roret, ulven følger med, og Byleists bror er med dem alle. 26. Surt kommer fra sør med sviende grein, solen fra gudenes boliger slukkes; steinfjell brytes, tusser tumler, menn tråkker helveien, og himmelen revner. 27. Da kommer Hlins andre sorg, når Odin går mot ulven i kamp, og Båles bane mot den lysende orm; da Friggs sorg skal fullføres. 28. Da kommer Sigfader sønn til kampen, Vidar går mot ulven; han lar sverdet synke i hjertet på det ville dyret — da hevner han sin far. 29. Da kommer Hlorrides herlige sønn, Jordens sønn mot ormen i kamp; han dreper Midgårds mektige orm, men viker ni skritt bort fra stedet, sviktet av giften fra den onde orm. 30. Solen sortner, jord synker i havet, de klare stjerner fra himmelen faller; damp stiger opp, og livgivende lue, leker høyt mot himmelen selv. 31. Jeg ser oppe igjen komme jord fra havet, grønn som før; foss faller, ørn flyr over, den som på fjellet fanger fisk. 32. Åser møtes på Idavollen, og om Midgårds meget de taler; de minnes der Mimers brønn og verdens store hendelser igjen. 33. Da kommer den mektige alle å styrke, han som over alt rår, ovenfra kommer; han dømmer alle, skifter rett, og evig fred skal der være. 34. Der kommer den mørke drage flyvende, natten under seg, Nidhogg den bleke; på vingene bærer han falne menn — nå synker hun ned, seerinnen tier.

1. Dør fe, dør frender, dør en selv det samme; men ordets ære dør aldri, for den som vinner seg godt navn. 2. Dør fe, dør frender, dør en selv det samme; jeg vet ett som aldri dør: dom over død mann. 3. Tidlig må oppstå den som lite eie vil ha, og gå til verket til verks; mange blir rike av morgenstell, men noen blir fattig av flid. 4. Den ufrie mann tenker på alt når han blir bedt til bords; men den frie mann tenker på ære, når han kommer i gildet. 5. Den som er klok skal være talemild og vokte seg for å tale for mye; den som taler for mye taler seg ofte i vanskeligheter. 6. Den som vandrer skal være varsom, for uventet er ulven; se med øynene, lytt med ørene, og tal med måte. 7. Den som er klok skal være tilbakeholden med sine meninger; for den som taler før han tenker, får ofte sorg og skam som svar. 8. Gjestfri skal den være som har hus og hjerte, og by mat og drikke; for den som gir, får igjen — slik sier verden. 9. Venn skal du ha og være venn med, og gi gaver mot gaver; latter til latter skal lendmann gi, og løgn til løgn. 10. Vann må du ha når du vasker hender, og brød før du ber; men vennskap må du ha når du trenger hjelp, og trofasthet i nød. 11. Bedre byrde bærer man på veien enn for mye forstand; ølselen er verre enn mann vet om natten drikkes lenge. 12. Den ensomme spiser alene og sorger med seg selv; men den som har venner har glede i livet, og sorg som deles er halv sorg. 13. Ikke stol for meget på det du ser; verden er full av løgn. Jeg har sett den rike bli den fattige, og den fattige bli rik. 14. Klokt er det som spør, klokt er det som svarer, klokt er det som tier; ingen vet før ordet er sagt, hva som kommer ut av munnen. 15. Aldri skal en mann stå opp mot en annen uten å vite sin styrke; for den svake kan bli den sterkeste når lykken snur. 16. Den som er redd er allerede beseiret; den som er modig har vunnet halvparten. Den som ikke frykter døden, frykter ingenting. 17. Gjør godt mot venn, og gjør det i tide; for verden er vond, og lykken er kort. I morgen kan alt være annerledes, og venner kan bli fiender. 18. Jeg vandret i verden og så mange ting; jeg møtte konger og tiggere, heltemodige menn og feige hjerter. Men det beste jeg fant var en trofast venn.

Valaskjalv heter den som Selne eier, som gudene laget i gammel tid; der sitter Åsagrim og ser over verden fra høye sete. Gladsheim heter den femte salen, der er det bredt av gull lagt; der rår Odin og deler bytte med de som faller i strid. Folkvang heter den som er den syvende, der velger Freyja fallne menn; halvdelen tar Odin, halvdelen tar Frøy, hver dag i verden. Yggdrasils ask er det beste av trær, Skidblladnir det beste av skip; av alle guder er Odin den største, og Sleipner den beste hest. Åtte hester går under jorden hver natt og dag; de bærer solen over himmelhvelvet, og månen følger etter. Sølve heter den ene, Gulltopp den andre, Valglatner den tredje; de drar vognen som Solen rir på, hver morgen i øst.

Du må ikke sove, når vinden hyler gjennom dalens trær. Du må ikke glemme fedrenes ord og mødrenes råd. Vakne må du være natten lang, for mørket kommer uten varsel. Lytt til ulven, lytt til vinden, lytt til ordene som viskes i skogen. Sover du nå, så glemmer du alt — gudenes navn, heltens ferd, og veien hjem.

Jeg gikk meg vill i skogene nord, der trærne står som glemte guder. Mosen grodde over stiene, og ravnen fløy over meg. Jeg spurte bjørken: «Hvor er veien hjem?» Bjørken svarte: «Du har ikke noe hjem.» Jeg spurte elven: «Hvor renner du hen?» Elven svarte: «Dit alle går.» Så vandrer jeg fortsatt mellom trær og stein, en skygge i skogen, en stemme i vinden. Kanskje finner jeg veien en dag — kanskje er det meningen at jeg ikke gjør det.

Snøen faller over fjellet, hvitt som dødsmannens hud og hår. Ilden brenner svakt i grua, og skyggene danser på veggen. Ute står ulven og hyler mot månen, innendørs sitter mannen og tenker på alt han har gjort og ikke gjort. Vinternatten er lang, men morgenen kommer — alltid kommer den.

Nornene spinner tråden din, fra den dag du ble født til den dag du dør. Du kan ikke kutte den, du kan ikke binde den — du kan bare leve den. Noen tråder er sterke og gylne, andre er tynne og grå som asken. Men alle ender de på samme sted — i urden under verdenstreet.