Sagaer

Sagaene ble nedskrevet på Island på 1200- og 1300-tallet, men forteller om hendelser fra 800- til 1100-tallet. De er både historie og litteratur — beretninger om menneskers liv, ære og skjebne.

Egils saga Skallagrímssonar

Kapittel 40 — «Egil hos Kong Adalstein»

Egil Skallagrimsson var en av de mektigste skalder og krigere i norrøn tid. Han var stor av vekst, sterk som en bjørn, og hadde et lynne som ingen kunne temme. Men han hadde også den gaven at ordene hans kunne binde menn fastere enn lenker av jern.

Høyt skal skalden synge i salen, når kongen lytter og hæren tier. Ord er det eneste som aldri dør — stein kan smuldre, skip kan synke, men kvadet lever lenge etter.

Det var en gang at Egil kom til England og sto foran Kong Adalstein. Kongen hadde dømt ham til døden, for Egil hadde drept hans menn i strid. Men Egil bad om å få synge et kvad før han døde, og kongen sa ja.

Egil sto opp i salen, og alle tier. Han tok til å synge «Hovudlausn» — «Hodeløsningen» — et dikt så mektig at kongen gråt og ga ham livet. Slik reddet skalden sitt hode med ord.

«Egil dikta kvadet heile natta, og om morgonen gjekk han til kongen og song det. Kongen og mennene hans høyrde på, og då kvadet var ferdig, sa kongen at Egil skulle få gå fri.»

Njáls saga

Kapittel 77 — «Gunnar Håmundsson på Lidarende»

Gunnar fra Lidarende var den beste mannen på Island. Han var sterk, rettferdig og klok. Alle ættet ham, og ingen kunne måle seg med ham i våpendyster. Men skjebnen var streng med ham, som den er med alle som står for høyt.

Det var en gang at Gunnar ble lyst fredløs, og hans fiender samlet seg for å drepe ham. Men Gunnar sto på høyden ved huset sitt og kjempet alene mot mange menn. Pilene fløy, spydene svingte, men Gunnar stod som et fjell.

Gunnar sto på haugen med buen spent, skytene kom med sverd i hand. Han skjøt den eine, han felte den andre, til jorda låg raud av blod. «Eg vil ikkje fly,» sa Gunnar då, «for heim er heim, og haug er haug.»

Til slutt ble Gunnar drept, men ryktet hans lever fortsatt. Njål, hans venn, sa om ham: «Aldri har det båret en bedre mann på Island, og aldri vil det gjøre det igjen.»

Slik endte Gunnar — ikke fordi han var svak, men fordi han var for sterk til å leve i en verden av feige menn.

Grettis saga

Kapittel 35 — «Grette møter draugen»

Grette den sterke var en mann som ingen kunne overvinne — verken i holmgang eller i kamp mot troll. Han var fredløs i tyve år og levde alene i villmarken, men fryktet ingen ting. Unntatt én ting: mørket.

Det heter seg at Grette en gang søkte ly i et forlatt hus på øya Drangey. Om natten kom draugen — den udøde — inn gjennom døren. Den var svart som kull, med øyne som glødende kull og klør som jernkroker.

Grette sto opp og møtte draugen i kamp. De sloss hele natten — mann mot udød, menneske mot nattens mørke. Til slutt rev Grette draugen i stykker, men ble selv såret for livet. Fra den dagen kunne han ikke tåle mørke, for draugens øye hadde brent seg fast i hans sjel.

Mørket kjem når sola går ned, og skuggane står ved døra. Grette veit at natti er lang, og draugen ventar aldri.

Laksdøla saga

Kapittel 47 — «Kjartan og Bolle»

Laksdøla saga er kanskje den vakreste av alle sagaer. Den handler om Kjartan Olavsson og hans fostbror Bolle Torsteinsson — to menn som elsket hverandre som brødre, men som ble revet fra hverandre av kjærlighet og stolthet.

Kjartan var den vakreste og mest populære mannen på Island. Alle jenter elsket ham, men han elsket bare én: Gudrun Osivsdatter. Men Gudrun var stolt, og Kjartan var stolt, og stoltheten ødela dem begge.

Kjartan reiste til Norge og ble hos Kong Olav Tryggvason i tre år. Gudrun ventet, men ventet forgjeves. I sin sorg giftet hun seg med Bolle, Kjartans fostbror. Da Kjartan kom tilbake, var det for sent.

Kjartan reiste over havet, Gudrun venta ved fjorden. Tre vintrar gjekk, tre summar kom, men kjærleiken venta ikkje. «Eg trudde du kom,» sa ho ein dag. «Eg kom for seint,» sa han tilbake.

Til slutt ble Kjartan drept av Bolle, og Bolle ble drept av Kjartans brødre. Gudrun ble gift fire ganger og sa om sitt siste ekteskap: «Mot ham var jeg verst, og han var best mot meg.»